|
For tiden går diskusjonen høyt om Harstad trenger nye hotell eller kjøpesenter, og hvilke byggehøyder man i så tilfelle skal tillate. Det er et stadig tilbakevendende tema som mange mener mye om, lek som lærd.
Enkelte av uttalelsene som har kommet frem i denne debatten viser imidlertid en helt grunnleggende mangel på forståelsen av viktige sammenhenger. Man kan nesten få inntrykk av at Harstad befinner seg i en slags evig oppadgående økonomisk utvikling, hvor vi kan velge og vrake i hvilke arbeidsplasser byen skal ha i fremtiden. I så tilfelle kan man sannsynligvis ikke ta mer feil. Det blir for snevert å si nei til nye utbyggingsprosjekt fordi byggehøyden blir 21,5 i stedet for 20 meter, eller fordi bygget ikke helt "passer inn" med eksisterende bygg - dersom man ikke samtidig gjør regning for den samfunnsøkonomiske betydningen av slike prosjekt. Spørsmålet man bør stille seg blir da: kan byen leve av sin arkitektur i fremtiden?
Mye av motstanden mot diverse utbyggingsprosjekt og byggehøyder begrunnes nettopp med frykt for at byens ansikt blir endret. Dersom det er slike holdninger som skal bli toneangivende for fremtiden er jeg redd vi kan komme til å gjøre oss selv en stor bjørnetjeneste. En levende by med økonomisk aktivitet er nødvendigvis en by i endring - også arkitektonisk. Vi må gjerne velge å holde byen uforandret, men da må vi også akseptere at byen stagnerer. En by uten endring kan fort bli en død by. For det hjelper vel lite om man får beholde det arkitektoniske preget på byen man ønsker, dersom folk flytter fordi det ikke finnes nye arbeidsplasser? Da skal jeg garantere Sigurd Stenersen (H) at han får de folketomme gatene han frykter så inderlig (HT, 13.06.00) - med eller uten den korrekte kystarkitektur.
Det blir også helt galt når lokalpolitikere som Randi Saue Stabursvik (Sp) går ut i pressen (HT, 16.06.00) og "synser" om den bedriftsøkonomiske lønnsomheten i nye utbyggingsprosjekt. Er det ikke slik at utbyggerne selv foretar de nødvendige økonomiske vurderinger før de bestemmer seg for å investerer i utbyggingsprosjekt i hundremillionklassen? Tror kanskje Stabursvik at utbyggerne ønsker å tape penger? Svaret er vel snarere at investorene gjennom sin økonomiske kompetanse har bedre forutsetninger til å foreta slike vurderinger enn politikere. Politikernes oppgave i denne sammenhengen er å ta stilling til utbyggingsplanene på samfunnsøkonomisk grunnlag og eventuelle reguleringshensyn, ikke å leke økonomiske konsulenter for investorene. Det hadde nok vært mer på sin plass om kommunestyrerepresentanten Stabursvik heller rettet sin oppmerksomhet mot kommunens vanskelige økonomi.
Andre utbyggingsmotstandere utviser en nesten rørende omtanke for etablerte bedriftseieres økonomi når de av frykt for økt konkurranse går i mot etableringer av nye kjøpesenter eller hoteller. Solidaritet med etablerte kapitalister er kanskje et godt valgspråk i slike leirer, vi andre som har tillitt til markedsmekanismene liker slikt dårlig. I et fritt marked er det ikke bare naturlig at enkelte bedrifter fra tid til annen går dukken, til forbrukernes beste er det også sundt og nødvendig. Det bør aldri bli en politisk oppgave å verne om uproduktive bedrifter som taper i konkurranse med andre. Arbeidskraft og kapital må få frihet til å tilflyte de bedrifter som mestrer konkurransen. Det gir ikke bare forbrukerne rimeligere og bedre varer og tjenester, på sikt sikrer det også arbeidsplasser og finansieringen av samfunnets mange fellesgoder. Som i så mange andre tilfeller er det nok best om reguleringsivrige politikere holder fingra av fatet.
Dersom vi ønsker at det skal skapes ny økonomisk virksomhet og dermed nye arbeidsplasser, må vi innta en langt mer positiv holdning til nye etableringer og utbyggingsplaner. Det finnes ingen gratis lunsj, heller ikke i denne sammenhengen, man må akseptere at byens preg endres dersom man ønsker rom for vekst og nye arbeidsplasser. Slike endringer har faktisk et eget ord - fremskritt...
|