|
Det er ikke sjelden jeg lar meg forarge over stivbente regler og forordninger som i seg selv blir viktigere enn hensynet til det enkelte menneske. Men når flertallet i vårt kommunestyre velger å opptre som advokater for et åpenbart urettferdig, firkantig og stivbent system - da er det på tide å rope et varsku. Når politikere, som egentlig er påtenkt en ombudrolle for innbyggerne, finner det viktigere å forsvare et håpløst system, da er det på høy tid at de samme politikere bør revurdere sin rolle som folkevalgte.
Det var i forbindelse med møtet i kommunestyret 22. mars at Fremskrittspartiet tok opp det uverdige forhold at de medisinske rettigheter til våre sykehjemspasienter er vesentlig dårligere enn for andre innbyggere. Dette har sin årsak i at kommunen har det økonomiske ansvaret for disse pasientene, i motsetning til en pasient som for eksempel bor hjemme hvor ansvaret er plassert hos Rikstrygdeverket. Dermed er kvaliteten på den medisinske behandlingen sykehjemspasienter blir tilbudt i praksis underlagt rammene til en slunken kommunekasse. Dette ble klarest illustrert i saken til Hans Evensen hvor han ble nektet et legemiddel som gav en åpenbart bedre helsesituasjon.
I likhet med ordføreren og flertallet i kommunestyret mener også Fremskrittspartiet at Rikstrygdeverket bør ta det økonomiske ansvaret for medisinsk behandling av pasienter som oppholder seg på sykehjem. Vårt poeng er at vi ikke kan la enkelmennesker lide mens det offentlige bestemmer seg om ansvaret ligger hos stat eller kommune. Sett fra utsiden er det egentlig likegyldig om behandlingen dekkes over stats- eller kommunebudsjettet. Det viktige er at behandlingen starter snarest mulig, så kan man heller plassere ansvaret senere.
Det var på denne bakgrunn at FrP fremmet et forslag til prinsippvedtak som skulle gi sykehjemspasienter rett til de samme legemidler som andre pasienter etter Rikstrygdeverkets retningslinjer. Men kommunestyret ville ikke en gang behandle dette forslaget. Ordføreren sa seg riktignok enig i at økonomiske forhold i kommunen ikke skal være med i vurderingen av hvilke medikamenter sykehjemspasienter skal få motta, men valgte å ikke ta konsekvensene av et slikt standpunkt. I stedet forsøkte han å tåkelegge hele diskusjonen med å problematisere valg av legemidler med at det stadig kommer nye, og at dette er en komplisert utvelgelsesprosess. Et argument som faller på sin egen urimelighet i og med at vårt forslag ville medføre at vi automatisk fulgte Rikstrygdeverkets retningslinjer som fortløpende vurderer nye legemidler.
Under bifall fra Høyre og Elisabeth Aspaker, mente ordføreren at man måtte avvente vurderinger fra fylkeslegen og en politisk behandling i Stortinget. Dessuten var ikke dette "rette fremgangsmåte" for å behandle slike saker. Dermed hadde ordføreren på et blunk fraskrevet seg alt ansvar og kunne toe sine hender mens Hans Evensen må fortsette å leve med unødige smerter.
Det er skuffende at ordfører og kommunestyre ikke er i stand til å sette en stopper for slike uverdige forhold. Jeg hadde faktisk forventet at flertallet var villig til å gjøre noe med denne saken. Men jeg burde vel egentlig vite bedre, for det er jo ikke som om det dreier seg om et Kulturhus, Grottebad eller et annet prestisjeprosjekt. Det dreier seg jo bare om et lite menneske med helseplager.
Etter flertallets vurdering bør det ikke treffes noe vedtak i denne saken siden den er til behandling på andre nivå, selv om administrasjonen mener at det ville ha vært helt greit. Det å vise litt kreativitet for å få til løsninger er tydeligvis forbeholdt finansieringen av storslåtte utbyggingsprosjekt. I slike tilfeller kan den samme gjengen få til det mest utrolige for å klare å sy sammen et vedtak. Da er det ikke akkurat pengemangel som er tema og man kan bli rent imponert over ordførerens handlekraft.
Problemet med denne saken ligger ikke i administrasjonen men hos det politiske flertallet i formannskap og kommunestyre med ordføreren i spissen. Dette er de virkelige byråkrater i den negative betydning av ordet. Når administrasjonen lojalt gjennomfører de vedtak som politikerne treffer gjør de kun jobben sin. Problemet oppstår når også det politiske flertallet blir mer opptatt av rutiner og regelrytteri enn av å ta et overordnet ansvar og med det gjøre sin jobb. Problemet oppstår når politikere blir byråkrater...
|