|
Jeg setter pris på øl. Helst en iskald, nordnorsk Mack, men vil gjerne smake andre og nye sorter. Denne problemstemplede, avgiftsbelagte kulturskatten underlagt en haug med restriksjoner og forbud, den elskes av mange flere enn meg. Ikke som rusmiddel, men som drikke til god mat. Som smaksfremhever til mølje, som demper til tacoen. Som noe annet enn den søte colaen ved salt potetgull foren TV'en på lørdag, gjerne sammen med hele familien.
Men også som nytelsesmiddel har øl klare fortrinn. Det skal godt gjøres å miste kontrollen. Den lave alkoholprosenten gjør at man vet når man bør stoppe. Ingen jeg vet av drikker seg sanseløs på øl.
Jeg trenger ikke mer enn en kosepils til lørdagskosen, min far trenger ikke mer enn en øl til mølja, min mor trenger ikke mer enn en langhals til potetgullet, mine venner trenger ikke mer enn en halvliter til tacoen. Størsteparten ev den norske befolkning trenger ikke mer enn en enkelt flaske, de vet å begrense seg selv.
Hvem tror de egentlig at de er, disse bedreviterne som sier et jeg og alle de andre dødelige bryggeristøtterne kommer til å drikke mer dersom vi kunne kjøpe vår mjød på Rema? Avholdsfolkets utsendte apostler? Nei, de er folkevalgte. FOLKEVALGTE. Og som folkets tillitsvalgte burde de begynne å lytte til menigmanns røst, gøre vår hverdag lettere og mer tilpasset resten av verden. Å opprettholde dette vanvittige ølmonopolet er en fornærmelse mot befolkningen, mot den allmenne intelligens.
Nei, kom ned fra deres høye kjepphest, gjør slutt på spesielle butikker med spesielle priser og spesielle åpningstider, for ikke å snakke om spesielle lokaliseringer. En godt lovlig øldrikker uten bil må ta taxi for å kjøpe seg noen stakkars langhalser.
Men jeg skal være ærlig. Er jeg først på dette mausoleumet av en butikk så kjøper jeg minst en kasse. Ikke to-tre flasker, ikke en six-pack, ikke engang en tolver, nei minst en kasse. Gjerne med litt ettersleng i form av nye sorter. 0g jeg vet at de fleste (alle jeg vet om) gjør det samme. Man hamstrer. For hvem vet når man neste gang rekker innom før stengetid?
Så blir det lørdagskveld. Venneflokken samles før de skal ut på livet, det skal konsumeres et par-tre Ice under livlig diskusjon. Man koser seg, blir sittende lenger enn først planlagt, man har jo øl. Man drikker mer. Fortere. Kassa er jo ikke tom ennå. Det er billigere å drikke hjemme, men ut må man, helst før brennevinet stenger. Så man super i seg langt mer enn godt er, det står jo der. Dessuten så skal man jo drikke mindre ute? Så skal man ut. Og er "synlig beruset". Fordi man ikke kunne gå på Rema, Rimi, ICA, Spar for å kjøpe sine tre-fire mjød ti1 vorspielet.
Eller enda verre, 18-åringen rakk ikke ølmonopolet. Han fikk ikke sine fire vorspielpils. I stedet vender han seg mot heimbrenten, (som faktisk i utgangspunktet er mer tilgjengelig enn øl). En halv liter dårlig 40% heimbrent, iblandet fy og faenskap. Kvelden ender deretter, han blir kanon dritings. Og ender opp på sykehus eller i fyllearresten.
Alle, både avholdsfolk og livsnytere tjener på at tilgjengeligheten ikke reguleres med monopolets lammende virksomhet. Samfunnet som helhet tjener på et man får et mer kontinentalt syn på livet, de fleste liker ikke å bli kalt annerledesfolket. Så la oss få myndighet til selv å bestemme hvor vi skal kjøpe våre fire kulturskatter. Ikke tving oss til hamstring - med de følger det automatisk får.
Kanskje kommer jeg og alle med meg til å ta en kosepils oftere, men det er også sunt i forhold til de mengder man drikker når hamstringen rår.
|