|
Det er budsjettid i Harstad. Alt som kan krype og gå av lokale lobbyister er for tiden ute i pressen for å argumenterer for hvorfor akkurat deres sak trenger økte bevilgninger i neste års kommunebudsjett. Mye er selvsagt fornuftig, men hva med de som av en eller annen grunn ikke er i stand til å stå fremst i rekka og rope høyest? Og hva skjer når man om noen få år knapt har frie midler til rådighet, fordi kommunen har blitt en gjeldsslave?
Harstad har et problem. De siste årene har kommunen opparbeidet seg gjeld over ørene for å finansiere nybygg og renoveringer i en skala som mangler sidestykke i byens historie. Mer skremmende er det når alle varsellampene blinker uten at kommunestyret helt tar poenget, men fortsetter å vedta stadig nye ambisiøse prosjekt uten å ofre en tanke på de økonomiske konsekvensene. Som sist kommunestyremøte (25.11.99) hvor Fremskrittspartiet som eneste parti forsøkte å trekke inn de økonomiske implikasjonene av skoleutbyggingen i Kila og Medkila. Vårt alternativ, som forøvrig var i tråd med administrasjonens tilrådning, ville møte behovet for en økt skolekapasitet i dette området - men til en betydelig lavere pris. I vårt alternativ ville kommunen spart over 50 millioner kroner i frie midler over en tiårsperiode i forhold til prosjektet som ble vedtatt. Det er mulig at flertallet ønsket å signalisere at de vil stå ved løftene fra valgkampen om økt satsing på skole og utdanning, men i så fall har de ikke helt forstått hva det innebærer. Utdanningspolitikk handler da virkelig om mer enn bygninger. Hva med alle andre områdene i skolesektoren som skriker etter midler? Undervisningsmateriell og lærersituasjonen, hva med det? Hva med investeringer i IT-utstyr? Alle disse postene trenger helt eller delvis en økt finansiering gjennom kommunens frie midler. Problemet er bare at det aller meste av disse midlene går med til å forsvare kommunens gjeld, og verre blir det. Jeg unner Kila en ungdomsskole, men 50 millioner kroner kunne ha utgjort en langt mer effektiv styrking av våre skoler dersom vi hadde valgt å anvende de på andre områder i skolesektoren.
Sykehjemsplasser, grottebad, skoleutbygging og samfunnshuskvartal medfører nødvendigvis at kommunen må ta opp lån for å oppføre og renovere bygninger. Det aller meste av dette er da også samfunnsnyttige prosjekt. Men trenger vi virkelig alt samtidig? Kommunen vil nødvendigvis komme til å ha forpliktelser ovenfor sine innbyggere også i fremtiden. Hva gjør vi da når kassa er skrapt fordi det meste av kommunens frie midler går med til renter, avdrag og vedlikehold?
Aktiviteten i byggebransjen er for tiden på høygir, noe som selvfølgelig gir sitt utslag i prisnivået. Dersom kommunen hadde hatt et noe lengre perspektiv på sine investeringer er det ikke utenkelig at man hadde fått mer tilbake for skattekronene. I stedet virker det som om man ikke kan får startet raskt nok på alle mulige kommunale prosjekter, og tradisjonen tro sørger kommunen for å kjøpe på topp. Som kjent er byggebransjen svært utsatt for konjunktursvingninger, før eller siden vil det komme en nedgang. Det kommer sannsynligvis til å falle sammen med en påkrevd investeringsstopp for Harstad kommune, noe som bare ytterligere vil forverre ringvirkningene av nedgangen. Den innlysende løsningen er selvfølgelig at kommunen burde opptre mer langsiktig i sine investeringer, spre disse over tid og kanskje sørget for å gjennomføre de største prosjektene i nedgangstider. Det hadde ikke bare gitt mer igjen for hver skattekrone og fordelt kommunens låneopptak over tid, det ville dessuten være med på gjøre livet lettere for mang en lokal bedrift som opererer i byggebransjen. Noe som i sin tur ville betydd en bedre sikring av lokale arbeidsplasser.
Det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig: alle gode formål og økonomiske konsekvenser. Man må kunne evne å prioritere. Det er ikke spesielt vanskelig å innse at sykehjemsplasser er viktigere enn et samfunnshuskvartal. Men det er tydeligvis alt for vanskelig for mange folkevalgte å vise det gjennom praktisk politikk. "Melk eller honning? - Ja takk!"
Ole Brum er en hyggelig kar. Jeg liker også denne litt håpløse eventyrfiguren. Men jeg trives best om han forblir i hundremeterskogen og holder seg unna lokalpolitikken...
|