Dersom du leste artikkelen "Bøndene må klare seg selv" i Harstad Tidende 27. september, kan du lett ha fått et feilaktig bilde av Fremskrittspartiets jordbrukspolitikk. Artikkelen kan nesten gi inntrykk av at FrP ønsker å nedlegge samtlige gårdsbruk i landsdelen til fordel for importerte matvarer. Dette har aldri blitt uttalt fra min side og er selvfølgelig heller ikke i tråd med vår politikk på området. Fremskrittspartiets landbrukspolitikk handler ikke om å nedlegge norsk jordbruk, slik HT mer en antyder, men tvert om å skape positive rammebetingelser for næringen som bringer den videre inn i det 21. århundret.
Utfordringen Den norske bonden er i dag tynget av en rekke lover, regler, konsesjoner og produksjonsbegrensninger som hindrer han i å drive en effektiv og rasjonell produksjon. Den samme staten som på denne måten detaljstyrer jordbruksproduksjonen med klam hånd, må derfor subsidierer næringen med milliarder hvert år - bare for å opprettholde den. Konsekvensen av dette er inneffektivitet, manglende samsvar mellom tilbud og etterspørsel, tapt verdiskaping og en årlig kjemperegning til skattebetalerne på rundt 12 milliarder kroner. Andre land som tidligere hadde lignende system er i full gang med å gjennomføre liberaliseringer og beveger seg vekk fra planstyring og i retning av markedsstyring. Norge er faktisk er det eneste landet i den vestlige verden som fremdeles gjennomfører sentrale jordbruksoppgjør.
Gjenres den frie bonden I motsetning til dagens dårlige løsning ønsker Fremskrittspartiet en jordbrukspolitikk der bonden i langt større grad enn i dag skal være fri til å styre over egen produksjon. Vi ønsker en friere omsetning av matvarer der den enkelte produsent selv skal kunne velge om han vil selge sine produkter direkte til forbruker, kjede eller til videreforedling. Ved å liberalisere lover og reguleringer som i praksis gjør bonden til en "leilending" av staten, skal hver enkelt bonde fritt kunne forvalte sitt bruk etter eget valg innenfor markedets rammer - på samme måte som andre produksjonsbedrifter. Fremskrittspartiet vil gjenreise den frie bonden.
Stordriftsfordeler tilsier at gårdsbruk må være av en hvis størrelse for å kunne drive rasjonelt. En liberalisering av landbrukspolitikken vil nok derfor presse frem større driftsenheter, samtidig som enkelte mindre bruk nok må fusjonere eller opphøre. Det betyr imidlertid ikke det samme som å nedlegge jordbruket i Norge, landsdelen eller Harstadregionen. De store gårdsbrukene som velger å satse på fremtiden og de mindre brukene som allierer seg med andre, har alle muligheter til å takle konkurransen. Likevel må man akseptere at deltidsbonden ikke har noe automatisk krav på å opprettholde sin virksomhet.
Veien fremmover krever omstilling og vil nok ikke være smertefri. Derfor er det viktig at støtteordninger og reguleringer reduseres gradvis, eventuelt kombinert med kompensasjonsordninger som i en periode gir støtte til de som på en negativ måte blir vesentlig berørt av endringer i landbrukspolitikken.
Mulighetene Alt for ofte fokuserer man på problemer innenfor jordbruket i stedet for å ta innover seg de enorme mulighetene som ligger i næringen. Til tross for et kaldt klima som betyr høye produksjonskostnader sammenlignet med varmere land, har norsk matvareproduksjon en rekke kvaliteter som sikrer god konkurransekraft. Dersom internasjonal matvarehandel liberaliseres ytterligere gjennom EØS eller WTO (World Trade Organisation), burde det på sikt kun tjene en modernisert og markedsorientert norsk jordbruksnæring. Norske jordbruksprodukter burde ha store muligheter til å erobre eksportmarkeder med nisjeprodukt på bakgrunn av sitt omdømme som rene og sikre produkter, særlig nå som matvaresikkerhet er blitt et så viktig tema. Undersøkelser har vist at pris er underordnet renhet og sikkerhet for forbrukerne, det gjelder også i Norge. Derfor burde norske bønder heller ikke frykte konkurranse i innlandsmarkedet.
Dersom vi skal klare å skape en offensiv og konkurransedyktig landbruksnæring som til og med kan gi eksportinntekter til nasjonen, så er nøkkelordene omstilling og modernisering. Da hjelper det lite at kommuner motarbeider de få forsøk som regjeringen tross alt har lagt opp til for å omstille landbruket. Når Harstad formannskap på bakgrunn av snevre interesser finner det nødvendig å gi lokale bønder skattekroner for å kjøpe melkekvoter, så er det på lang sikt en bjørnetjeneste til hele næringen...
|